I forbindelse med markeringen av overgangen til 2000-tallet ble det bestemt at fylkene og kommunene skulle velge seg ut hvert sitt henholdsvis fylkesvise og kommunale Tusenårssted.
Fylkestusenårsstedene
Utgangspunktet for Kultur- og kirkedepartementet, som står bak ideen om tusenårsstedene, var at det skulle være et tusenårssted i hvert fylke, og at disse skulle være på plass innen år 2005. Tusenårsstedet skulle også ses i sammenheng med hundreårsfeiringen for unionsoppløsningen i 1905.
Målet for fylkestusenårsstedene er å bidra til at anlegg, institusjoner, kulturmiljøer, naturområder m.v. av stor historisk, kulturell og miljømessig verdi blir tatt vare på og markert på en særskilt måte.
Tusenårsstedene skal ha en nasjonal kulturell og miljømessig betydning som peker ut over det enkelte fylke. Dette målet sier noe om hva som gjør et sted til tusenårssted i fylket og hvorfor en ønsker å gi stedet denne statusen.
Retningslinjene for utvelgelsen av fylkestusenårsstedene ble fastsatt av Kultur- og kirkedepartementet og det ble også gitt statlig støtte til tusenårsstedene.
Det var et vilkår for fylkestusenårsstedene at disse skulle ha noe ved seg som har betydning for hele nasjonen. Til eksempel vil Høvdingsetet Avaldsnes i Rogaland mellom Nordvegen Historiesenter markere Harald Hårfagres samling av de mindre høvding- eller kongerikene til et kongedømme. Eidsvoll 1814 - Rikspolitisk senter på Eidsvoll i Akershus vil markere den demokratiske styringsformen i landet. Steder som Avaldsnes, Eidsvoll og Petter Dass-museet på Alstadhaug er fylkestusenårssteder nettopp fordi de peker ut over det lokalsamfunnet og det fylket hvor de er lokalisert. Folk på alle kanter av landet vil erindre noe fra historietimene som vil gi assosiasjoner om noe felles som peker ut over det enkelte fylke når slike steder nevnes.
Det var to hovedtiltak som staten la vekt på i sin målsetning med tusenårsstedene:
- Ta vare på
- Markere
Ta vare på ved å sette istand bygninger og kulturlandskap, oppgradering og gjøre stedet lett tilgjengelig for publikum.
Tusenårsstedene skulle også markeres ved et fysisk tiltak, som for eksempel en minneplate, skulptur eller bygning. Andre markeringer kunne være aktiviteter og arrangementer.
Kommunetusenårsstedene
Kommunene ble tildelt kr. 119 500 fra arrangørselskapet Tusenårsskiftet-Norge 2000 AS i økonomisk støtte.
Arrangørselskapet var et heleid statsaksjeselskap, hvis formål var å forberede og gjennomføre markeringen av nytt årtusen og hundreårsjubileet for unionsoppløsningen i 1905.
=Fylkene=
=Kommunene=
Kultur- og kirkedepartementet er et norsk departement med ansvar for kultur-, kirke-, medie-, idretts- og lotterisaker.
Historie
Norge fikk et eget kulturdepartement for første gang i 1982, under navnet Kultur- og vitenskapsdepartementet. Før dette lå kultursakene under Kirke- og undervisningsdepartementet.
Ansvaret for kultur- og kirkesaker har så flyttet fram og tilbake mellom departementene flere ganger. Kultur- og kirkedepartementet har vært departementets navn siden Bondevik II-regjeringen ble satt i funksjon (fra 1. januar 2001). Kirkesakene har også tidligere vært underlagt Kulturdepartementet, men ble flyttet til det nåværende Utdannings- og forskningsdepartementet da Åse Kleveland ble kulturminister. Loven krever at kirkeministeren skal være medlem av statskirken, og ansvaret for kirkesakene ble derfor flyttet på ny da Kristin Clemet ble utdannings- og forskningsminister.
Organisasjon
Avdelinger
Departementets ansatte er fordelt på 5 fagavdelinger, statsrådseksjonen og informasjonsenheten.
- Administrasjons- og økonomiavdelingen
- Idrettsavdelingen
- Kirkeavdelingen
- Kulturavdelingen
- Medieavdelingen
Ved traktaten i Kiel ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen, prins Christian Frederik, stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. 17. mai1814 ble kongeriket Norges Grunnlov vedtatt i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til krig mot Norge for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom Mossekonvensjonen14. august inngikk partene våpenstillstand, og Sveriges kronprins Karl Johan gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at Christian Frederik skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge.
Norge måtte bare godta de endringer i Grunnloven som unionsinngåelsen gjorde nødvendige, og landet fikk bestå som en en selvstendig stat i personalunion med Sverige. Landene hadde ingen andre felles institusjoner enn kongen og utenriksstyret, som var underlagt svensk kontroll.
Striden mellom kong Karl III Johan – og senere konger – og det norske Stortinget om hvem som hadde makta, kulminerte i 1884, da kongen måtte bøye seg for at hans regjeringer måtte ha tillit hos flertallet i Stortinget (parlamentarisme).
Mot slutten av unionstiden vokste misnøyen med unionen. Høyre ville beholde unionen dersom det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre etterhvert ønsket full uavhengighet. Et av problemene var at det svenske utenriksdepartementet hadde hånd om konsulatene. Norske fartøyer i utenriks fart måtte forholde seg til de felles konsulatene, men det var norske sjøfolk og skipsredere som mest hadde bruk for hjelp rundt om i verden. De ble mer og mer misfornøyd med at konsulene var styrt fra Stockholm. Et eget norsk konsulatvesen ble en merkesak for unionsmotstanderne i Venstre og ble sett som et skritt på veien til egen utenrikstjeneste og eventuelt unionsoppløsning.
Da Sverige i 1895 truet med militærmakt for å holde Norge i unionen, forsvant ett av de konservatives viktigste argumenter for unionen: At Norge var bedre militært beskyttet i unionen enn utenfor. Norge kjøpte panserskip og bygde festninger nær grensa, og forholdet mellom de to landene ble bare verre.
Det rene norske flagget ble fra 1879 også en merkesak for unionens motstandere. Unionsmerket i begge lands flagg, sammensatt av begges flaggfarger, ble innført i 1844 for å markere likestilling mellom statene, og var derfor populært i begynnelsen. Men da motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket en stridssak. Venstre fikk drevet «det rene flagg» igjennom i 1898 uten kongelig sanksjon.
Også andre saker bidro til at brudd virket mer og mer sannsynlig i årene fram mot 1905. Til tross for forhandlinger i mange år, ble det brudd våren 1905. Stortinget hadde vedtatt en lov om eget norsk konsulatvesen. Kong Oscar II nektet å sanksjonere loven. Da svarte den norske regjering med å nekte å kontrasignere kongens beslutning. Regjeringen leverte sin avskjedssøknad, som kongen nektet å motta, siden han ikke ville klare å finne folk som var villige til å danne ny regjering. Da vedtok Stortinget 7. juni1905 at «foreningen med Sverige under én konge er opphørt som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Han klarte jo ikke å skaffe landet en regjering, noe han etter Grunnloven var forpliktet til.
Reaksjonen i Sverige ble voldsom, og det ble truet med maktbruk. Sveriges Riksdag krevde folkeavstemning i Norge som vilkår for å godkjenne unionsoppløsningen. Den ble holdt 13. august og ga et overveldende flertall for unionsoppløsningen. Bare 184 nordmenn stemte nei til «den stedfundne Opløsning af Unionen».
Norge måtte ødelegge de fleste grensefestningene, men ellers ble det overraskende fort enighet mellom to land som nesten hadde gått til krig mot hverandre noen uker før.
Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo et norsk tilbud om å la en av sønnene overta tronen. Etter svensk oppfatning var Norges ensidige uavhengighetserklæring av 7. juni ulovlig, og den egentlige dato for unionsoppløsningen var 26. oktober.
Svensk anerkjennelse og kong Oscars tronfrasigelse åpnet for at Norge også kunne vinne internasjonal anerkjennelse og opprette diplomatiske forbindelser med andre land. Samtidig kunne regjeringen omsider åpent forhandle med den danske prins Carl om å overta Norges trone. Prinsen forlangte imidlertid en folkeavstemning for å forsikre seg om folkets tillit. Den ble holdt 12. og 13. november og ga et klart flertall for monarki. Stortinget kåret prins Carl til norsk konge 18. november, og han aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Den nye kongefamilien ankom til hovedstaden Kristiania 25. november 1905.
Konsulatsaken
Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 måtte godta unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker på begge lands vegne. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og konsulater rundt om i verden, underlagt det svenske utenriksdepartement. På grunn av at Norge fra 1850 og utover ble et stort sjøfartsland, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra konsulene. De var lite flinke til å ta seg av norske interesser, og det var ikke alltid konsulater i de store havnebyene der norske skip ofte trengte bistand. Dette var Norge misfornøyd med. Det ble forhandlet om saken i mange år, før det ble brudd i 1905, da Norge vedtok eget konsulatvesen og samtidig erklærte unionen for oppløst.
1850
Folkeavstemningen
Ved folkeavstemningen13. august1905 avla 85% av stemmeberettigede nordmenn (bokstavelig talt, for kvinner hadde ikke stemmerett) stemme, hvorav 368 208 stemte ja, mens bare 184 stemte nei til unionsoppløsning. Det var en svært høy prosentandel mot unionen, og svenskene var skeptiske til avstemningsresultatet; men slik stemningen var i Norge, var det nok korrekt.
Forhandlinger i Karlstad
Gjennom folkeavstemningen var Riksdagens vilkår for å forhandle om unionsoppløsningen innfridd, og partene ble enige om legge forhandlingene til den svenske byen Karlstad, midtveis mellom de to hovedstedene. Fire delegater fra hvert land møttes i Frimurerlogen i Karlstad 30. august. Midt i september var situasjonen fastlåst, og krigsfaren ble betraktet som overhengende i begge land. Norge mobiliserte 13. september og hadde få dager senere 22.500 mann under våpen på grensevakt eller i marinen. Men partene kom snart til enighet, og 23. september undertegnet de Karlstadkonvensjonen. Norge måtte rive de fleste av sine nye grensefestninger mot Sverige, som til gjengjeld godtok Norges krav om en demilitarisert sone også på svensk side av grensen. Partene forpliktet seg til å løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett på¨som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn oppgi grensefestningene.
- [http://www.nb.no/baser/1905/ 1905 - Norge, Sverige & unionen] Tidslinje, temasider, skolesider, litteratur, lyd og bilder, aviser, dokumenter, lenker
- [http://www.unionen2005.org/content?page=26 Svensk offisiell side om unionsoppløsningen i anledning jubileet]
- [http://www.dn.se/DNet/jsp/polopoly.jsp?d=147&a=415916&previousRenderType=6 Nær krig, artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter]
- [http://www.hf.uio.no/hi/prosjekter/Prosjekt1905/index.php Prosjekt 1905 - Svensk-norske relasjoner i 200 år]
[http://www.grenseland2005.com Norsk-svensk kultur- og turistsamarbeid i forbindelse med hundreårsmarkeringen]
Kategori:Norges historieKategori:Sveriges historie
Kultur- og kirkedepartementet
Kultur- og kirkedepartementet er et norsk departement med ansvar for kultur-, kirke-, medie-, idretts- og lotterisaker.
Historie
Norge fikk et eget kulturdepartement for første gang i 1982, under navnet Kultur- og vitenskapsdepartementet. Før dette lå kultursakene under Kirke- og undervisningsdepartementet.
Ansvaret for kultur- og kirkesaker har så flyttet fram og tilbake mellom departementene flere ganger. Kultur- og kirkedepartementet har vært departementets navn siden Bondevik II-regjeringen ble satt i funksjon (fra 1. januar 2001). Kirkesakene har også tidligere vært underlagt Kulturdepartementet, men ble flyttet til det nåværende Utdannings- og forskningsdepartementet da Åse Kleveland ble kulturminister. Loven krever at kirkeministeren skal være medlem av statskirken, og ansvaret for kirkesakene ble derfor flyttet på ny da Kristin Clemet ble utdannings- og forskningsminister.
Organisasjon
Avdelinger
Departementets ansatte er fordelt på 5 fagavdelinger, statsrådseksjonen og informasjonsenheten.
- Administrasjons- og økonomiavdelingen
- Idrettsavdelingen
- Kirkeavdelingen
- Kulturavdelingen
- Medieavdelingen
Harald Hårfagre (ca. 850–933) (Haraldur hinn hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933.
Som konge
Han var den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i Sverige. Det mest kjente slaget han vant er slaget i Hafrsfjord, trolig i år 872. Der underla han seg store deler av Vestlandet og Sørlandet.
Det sies at det var Gyda som fikk ham til å begynne samlingen av Norge. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg.
Han var kjent for å styre landet med hard hånd.
Tilnavnet «Hårfagre»
Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde samlet Norge til ett rike. Da han hadde nådd målet sitt om å samle riket under seg, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.
Etter samlingen dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».
Harald Hårfagres død
Da Harald var 80 år gammel, gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Han er hauglagt på Haug ved Karmsund.
Adly ist ein Taiwanesischer Hersteller von Mopeds, Rollern und Quads als Teil des Konzerns Her Chee Industrial Co., Ltd. und nach eigenen Angaben der weltweit erste Hersteller, der eine generelle EU-Straßenzulassung (nach EEC 92/61) für JugendQuads (also solche, die in Österreich und Deutschland schon ab dem vollendeten 16. Lebensjahr im öffentlichen Verkehr gefahren werden dürfen) erhalten hat.
Alvaro Florez Estrada
Don Alvaro Flórez Estrada ( - 1769 in Pola de Somiedo, Asturien; † 1853) war ein spanischer Nationalökonom.
Flórez Estrada studierte Rechtswissenschaft und ward 1808 Generalprokurator der Provinz Asturien. Von glühendem Patriotismus beseelt, wagte er zuerst gegen Napoleon I. aufzutreten. Später spielte er eine große Rolle in der Politik und wurde zum lebenslänglichen Deputierten und Senator erwählt
Hummerchips
Krabbenchips (auch Krupuk oder niederländisch Kroepoek geschrieben) sind indonesischeCracker aus Tapiokamehl, Salz, gemahlenen Schrimps und Gewürzen. Sie werden in dünnen, durchscheinenden Scheiben von einigen Zentimetern Durchmesser verkauft, die dann in siedendem Öl in nur wenigen Sekunden ausgebacken werden. Dabei nehmen sie um ein Mehrfaches an Volumen zu. Es gibt sie allerdings auch bereits verzehrfertig
Île Verte
La Ciotat (31.927 Einwohner) ist eine Hafen- und Industriestadt in Südfrankreich an der Riviera im DépartementBouches-du-Rhône, etwa 30 km östlich von Marseille. Die Stadt wird überragt vom Bec de l'Aigle, einem rötlichen Felsen (155 m). Im Meer vor der Stadt liegt die Insel Ile Verte.
In US-amerikanisches Science-Fiction-Magazin, das zum ersten Mal im Januar 1930 erschien und nach einigen Namenswechseln bis heute herausgegeben wird. Bei Fans des Genres ist es als ASF bekannt. Das Magazin stand und steht in Konkurrenz mit anderen Pulp-Magazinen um die
